Kulturbæreren eller……. hvilken kulturarv skal vi bevare?

Posted by ADMINISTRATÖREN ADMINISTRATÖREN
Alternativ
Denna mycet intressanta välarbetade artikel är insänd av medlemmen som skriver under användarnamn Itje (Norsk kennel innehavare).

Kulturbæreren eller…….
hvilken kulturarv skal vi bevare?

 
La meg være litt spesifikk på fortiden for samojedhunden.  Hva står det i standardene for rasen i de nordiske land?
I den norske standarden for rasen står det ingen ting om rasens anvendelsesområde. I våre naboland står følgende om anvendelsesområde:
          DK: Slædehund, ledsagerhund.
          Sv: Sled- och sellskapshund
 
I standarden som gjelder i Norge står det absolutt ingen ting om bruksområdet.
Det samme gjelder for rasens historie. I Sverige og Danmark knyttes rasen til samojedstammene i Sibir. Brukt som sledehunder, reingjetere og vakthunder. Videre blir opprinnelsen knyttet til Kilburn Scott og polarekspedisjoner.
 
Samojedstammene,- hvem er de, hvor og hvordan levde / lever de? Svar på spørsmålet er helt nødvendig for å komme til rettes med svaret på hvilke hunder de hadde.
Folkegruppen som har fått æren av å ha avlet fram samojedhunden blir ofte kalt samojeder.
Folkeslaget blir delt inn i fire grupper; nenetser, enetser, ngasanere og selkuper.
I Sibir regner man med at det finnes 50 forskjellige nasjonaliteter og 30 av disse regnes som Sibirs urbefolkning. Til sammen utgjør de 4% av landsdelens befolkning. I størrelse snakker vi om en landsdel som er 33 ganger større enn Norge. Det er den delen som ligger øst for Uralfjellene til Stillehavet.
 
Sirtjafolket blir regnet for å være forfedrene til samojedene. Selv kom samojedfolket fra fjellområdene Sajan sør i Sibir. Det er ingen ting som tyder på at Sirtjafolket drev med reinsdyrhold. De var havpattedyrjegere som bodde i underjordiske hytter. Kuljok kan fortelle at Nenetserne i sine muntlige tradisjoner har med dette folket. Det kan være snakk om 5 – 6 generasjoner tilbake. I så fall betyr det at nenetserne ikke var i området før rundt 1600-tallet.
 
Nenets (yurak, yurak-samojeder) levde i området fra utløpet av Dvina østover til Jenisei. Det finnes også spredte grupper på Kolahalvøya. Det blir skilt mellom tundra- og skogsnenetsere ( sistnevnte gruppe omtaler seg selv som nestsjang / khandejar. Jf. Ravna 2001) på bakgrunn av de naturforholdene de levde under.

Dette er den folkerikeste samojedgruppen. I 1989 ble det regnet med at det var 34000 av dem hvorav 77 % snakket sitt morsmål.

Folket har vært svært sjølstendig i den forstand at de har protestert sterkt mot russifisering. Det ga seg blant annet uttrykk at de nektet å betale skatt og at de nektet tvangskollektivisering av reinsdyrholdet. Det ble slaktet rein i protest og bestanden ble krympet med 2/3.  Bare 9 % regner russisk som sitt morsmål. Folketallet vokser. Folkegruppa er omtalt tidlig på 1000-tallet av russiske kilder. Det var denne folkegruppa som ble kalt samojeder av russerne.
 
Ngasan: (Tavgisamojeder/ avamsamojeder/vadyevsamojeder)
I hovedsak lever folkegruppa på Taymyrhalvøya. I 1989 regnet man med at det var 1300 av dem. Ca 80 % snakker sitt morsmål. Folkegruppa ble langt inn på 1900-tallet regnet som villreinsjegere. Reinsdyrflokken som oftest var på 20 – 30 dyr. Disse var først og fremst kjørerein på tundraen og lokkedyr ved villreinjakta. Dyrene hadde liten betydning til matforråd og klær.  I følge Kuljok er dette den folkegruppen som best har tatt vare på sin egenart og opprinnelige livsform. Han sier det på følgende måte; ”..har bevarat många ålderdomliga drag.” Bakgrunnen for dette er at disse har hatt minst samkvem med russere og den kontakten som har vært ble opprettet svært seint.
 
Enetsere. (Jeniseisamojeder)
Enerne er den minste samojediske folkegruppen. I 1989 regner man med at det var ca 200 av dem og 45 % snakket morsmålet sitt. Folkegruppa lever i områdene mellom nenetser og ngasanere på Taymyr, og på øst- og vestsiden ev Jenisei.  Av den grunn er de også blitt inkludert i disse to folkegruppene ved tellinger, samt at de er blitt assimilert av de samme folkegruppene.

Denne folkegruppen blir og delt i et skogs- og tundrafolk. I hovedsak er de nomader med jakt og fiske som hovedbeskjeftigelse. Som hos Ngasanerne ble reinsdyra temmet med tanke på å bruke dem som trekkdyr. Men flokkene var svært små.
 
Selkupene (ostyaksamojeder): Selkupene lever i områdene mellom Ob og Jenisei. En av gruppene bor opp mot nord og en gruppe lengre sør med keter, evenker og kantere mellom seg.
Gruppen består av 3600 individer hvorav ca 54 % snakker sitt morsmål.
I nord var jakt og fiske hovedbeskjeftigelsen med reinsdyrhold. I sør var de jegerfolk.
Selkupene har en kultur og økonomi som ligger tett opp til ob-ugrierne (kantere / ostjaker og mansere / voguler og keter).
 
To hovedtrekk gjør seg gjeldene i forhold til levemåte. På tundraen fra gammelt av var reinsdyrholdet innrettet mot transport og som lokkerein ved jakt. På tross av reinsdyrholdet er det snakk om nomadiske jegerfolk. Denne formen for reinskjøtsel var ryggraden i livet på tundraen i følge Donner. Vi snakker om små flokker som bestod av 20 – 30 rein. Skogsenetser og nenetser var langt inn på 1900-tallet først og fremst jegere og fiskere, men de kunne ha små reinsdyrflokker. En livsform som består den dag i dag.
I skogsområdene var ikke rein noen nødvendighet. Et vanlig antall var 10 – 20 rein. Jakt og fiske var på mange måter viktigere anliggende for disse gruppene. Sobeljakten stod i særstilling. Skinnet var ettertraktet handelsvare med russerne.
 
På 1800-tallet var det ikke reindrift blant samojedene slik vi kjenner det blant samene. Flokkene var små. De få som ble omtalt som rike kunne ha opptil 100 dyr.

Samojedene brukte i liten grad reinsdyrprodukter til ski og klær. Dyrene ble brukt som kløv- og trekkdyr. Det de trengte tok de ut av villreinflokken. Det essensielle var sobeljakt. Det var først da sobeljakten var på nedadgående at samojedene lærte seg det ekstensive reinsdyrholdet. Det lærte de av syrjenerne (komiene) som ble regnet som tundraens overklasse. I boka om Sibirs historie sier Kai Donner følgende om samojedenes reinsdyrhold:
 
” Det er med ett visst vemod man konstaterar, att samojederna, tundrans urinnvånare, icke kunnat sjelva rationellt  utnyttja och utveckla renskjøtsel utan att de øverlåtit dette åt fremmande folk och nykomlingar på tundraen.”
 
Syrjenerne ble de store og rike reineierne på tundraen. Fattige nenetser ble gjetere hos syrjenerne. Nenetserne eide få eller ingen rein. De livnærte seg på jakt og fiske.
Når Kai Donner sammenligner samojedenes reinsdyrhold med tunguserne sitt, blir det omtalt som primitivt. Dette på bakgrunn av at de er omtalt som jegere og fiskere.

I dag er det slik at det er nenetserne og ngasanerne som er reindriftsnomader. De store reinsdyrflokkene i dag blir det benyttet gjeterhund. På 1800-tallet derimot sier Donner at det bare er samojeder med sterk innflytelse fra Skandinavia og syrjenere  som anvendte gjeterhunder. Som tidligere skrevet ble samojedenes reinsdyrhold omtalt som primitivt og på dette stadiet ble ikke gjeterhunder benyttet. Gjeterhunden ble ansett for å være av det onde. Hundene ble ansett for å stresse og skremme reinsdyra.
De små flokkene med rein ble beskyttet mot mygg ved hjelp av små hus og bålrøyk. Rundt frambeina ble det knyttet en trebit som hindret reinen i å springe langt vekk fra boplassen. Ved hjelp av denne teknikken skulle det være liten grunn til å gjøre seg nytte av gjeterhund.
 
Reinsdyrholdets hovedhensikt var å holde seg med trekkdyr og lokkedyr i forbindelse med villreinjakten. Det reinsdyrholdet som vi i dag kjenner og som er intensivt er av relativt ny dato. Dette reinsdyrholdet finner vi hovedsakelig på tundraen.
I skogsreinholdet var flokkene beskjedne i størrelse. Antallet rein varierte med 10 – 20 rein og hensikten var i stor grad å holde seg med kjørerein.
 
Hvor hadde folk fått ideen til å kjøre med rein? Både Kuoljok og Castreen kan fortelle at forbildet lå i hundekjøring. Det gjaldt både slede og seletøyet. Reinsdyr erstattet hunden ved vår og høstjakta. Reinsdyrets fordel var større styrke og hurtighet, noe som ga jegerne større aksjonsradius og man kunne sitte på sleden. I disse områdene er det en kjent sak at sleden ble brukt utenom vintersessongen.
 
Trekkhunden.
I boka ”Sibirien under zarmagt og sovjetstyre” av Knud Rasmussen blir det gjengitt et bilde som viser russernes forestillinger om folkene i Sibir på 1700-tallet. Landsdelen er delt inn i 5 områder som deles av elver. I den ene regionen er det avbildet et reinsdyr og en hund som er spent foran en slede. Kjøreren av reinen sitter på sleden, mens hundekjøreren går på ski.

I den andre regionen kjøres reinen på samme måte, mens hundekjøreren har to hunder foran sleden. Kjøreren går ved siden av sleden. I de 3 andre regionene er ikke hunder eller reinsdyr avbildet som fraktdyr.
Litteraturen er klar på at hundekjøring har en lang historie bak seg. Donner kan fortelle at det er funnet forhistoriske meier i Jekaterinburg (øst for Ural). Meiene lå parvis under sleden og som ble trukket av mennesker og hunder, knapt nok av rein. Funn som er fra steinalderen (Donner) mener han kan like gjerne være brukt av hunder som av rein.
Nenetserne har i følge sine tradisjoner lært hundekjøring av Sirtja-folket som brukte hunder og ikke reinsdyr.
På tross av disse funn, er det stor uenighet om alderen på hunden som trekkhund.
 
Beretninger fra reisende og vitenskapsmenn forteller om folkene i nord som bruker hunder som trekkdyr. Wilhelm av Ruysbrock (1253 – 1255) forteller om et folk oppe i nord mot havet som kjørte med hunder. Donner mener at de folkene som det blir henvist til er enten Jugrer eller samojeder.
Marco Polo forteller om hunder som trekker sleder både over is og barmark. Ved et postkontor observerte han 40 hunder som var oppstallet. Disse ble brukt til å frakte post mellom postkontorene. Stort sett ble det kjørt med 6-spann på det som blir omtalt som korte distanser. Det spesielle med disse hundespannene var at de gikk mellom postkontorene uten hundekjører.
 
Russerne hadde lært hundekjøring av urinnvånerne i Sibir. Teknikken brukte de. Jermak som blir regnet for russernes store erobrer av Sibir  hadde lært kjøring med hund av jugrer og tyrkere siste halvdel av 1400-tallet..

Militært tar de også metoden i bruk. Fra Iwan III (1499) vet vi at de militære sjefene reiste med rein og hæren med hunder. Rangordningen som de hadde med seg var befestet i lokale kjøretradisjoner. Det ble sagt at forskjellen mellom ostjaker og samojeder var at de førstnevnte brukte hunder og sistnevnte rein som kjøredyr. De rike og fyrstene brukte reinsdyr. De fattige brukte hunder. Kai Donner sier at ostjaker og fattige samojeder brukte hund.
I Jenisei-traktene benytter både innfødte og russere seg av trekkhunder. Dette var vanlig fram til 1850. I 1893 benytter baron Toll hunder, men går etter hvert over til reinsdyr.
Dette viser at hundekjøring har hatt en stor utbredelse i Sibir i perioden 1400 – 1800-hundredetallet.
 
Litteraturen viser at hundekjøring er eldgammelt i Sibir sammen med reinsdyrkjøring. Samojedstammene på tundraen er de som i størst utstrekning bruker reinsdyr som trekkdyr. Men her går det også et skille mellom fattige og rike. De fattige bruker hunder og de rike bruker reinsdyr. Selv om nenetserne er den samojedgruppen som blir sett på som reindriftfolket framfor noen, gjelder det ikke alle. De fattige nenetserne brukte hunder som trekkdyr.
 
De samojedgruppene som bodde i skogsområdene hadde færre rein enn de på tundraen. I større grad var de jegere og fiskere. I disse områdene var ikke reinsdyr noen nødvendighet da skogen var rik på sobel. Hundene blir i særlig grad brukt på korte turer. Det eneste høvelige framkomstmiddelet i disse områdene var ski, hunder og slede. På tross av at reinsdyr ikke var noen nødvendighet, fortelles det om Bergsamojedene rundt Obdorsk at; ”de fara med renar och hundar.” (K. Donner). Enkelte brukte både hunder og reinsdyr. Det ene utelukket ikke det andre.
 
I den litteraturen jeg har hatt for hånde, gir et bilde av at selkupene er den samojedgruppen som gjør seg mest nytte av hunden. Det er ikke entydig hos dem heller. Hundene ble brukt på kortere og lettere turer. Reinsdyr overtok på lange turer. For de som ikke hadde reinsdyr var det hundene som gjorde denne tjenesten.
Det samme gjorde seg gjeldene ved fiske. Fiskerne lot hundene trekke de lette børene. I følge Castren erstattet hundene i sin alminnelighet reinsdyr ved Jenisei. På midten av 1800-tallet anvendes fortsatt hundene ved munningen av Jenisei. Ved en annen anledning omtaler han hundene som trekkdyr ved huslige sysler, transport av vann, ved etc.
 
Nansen forteller et sted at de hundene han fikk tak i ved Vaigatsch var av en mindre type enn hva han fant lengre øst ved Jeniseitraktene. De siste var også betraktelig bedre trekkhunder. Den samme tendensen kan vi se når han uttaler seg om de hundene som Trontheim hadde kjøpt inn til han i Irkutsk. De blir omtalt som reine rasedyr, langraggete, drivkvite, med stående ører og spiss snute.
Seletøyet besto av en  tykk ring av tau omkring lenden og magen. Trekklinene ble festet under magen og går bakover mellom beina. Mens andre lar trekklinene gå langs med ryggen. Seletøyet er kjent i Sibir langt til bake i tid. Nansen omtaler også dette seletøyet. Når han omtaler trekkegenskaper sier Nansen følgende: ”Innkjøpt i Irkutsk 26 østsibirske hunde, som er anerkjendt bedre trækhunde end de vestsibirske (ostjakiske),……”

De var større og mer høybente enn dem de fikk til ”Framferden fra ostjakene i 1893.
Dette kan tyde på at hundene er innkjøpt hos Selkupene som hadde lært hundekjøring av Ostjakene.
Beveger vi oss inn på 60-tallet kan litteraturen fortelle oss at hundekjøring er i ferd med å ta seg opp. Ikke minst i de områdene hvor det ikke drives reinsdyrhold. (Sukolova) I følge samme forfatter hadde trekkhundene blitt fortrengt på 1800-tallet.
 
På Novaja Semlja kan vi lese at hundene trakk båtene på land som en slede. På Jenisej ble hundene brukt til å trekke båtene på elva.
Nenetsere som driver jakt og fiske, kjører også i dag med hundeslede, i sær på Novaja Semlja og i tundraen på fastlandet. Fra seks til åtte til ti – tolv hunder spennes i vifteform. Den venstre er førerhund og dressert til å adlyde ordrer.
Selkupene brukte brede ski og ski med sidevegger som ble trekt av mennesker. ”Natar” ble trukket av hund.
”……… i nogle områder, hvor man ikke holder rener, igjen er begyndt at benytte det gamle transportmiddel, hundeslæden.” ”………nogle hantere (i Sogom) efter en meget lang pause havde genoptaget kørsel med hundeslæde.”
På Taigaen ble hundene forspent parvis i rekke. Seletøyet var forbundet med en midtreim.
Nentsernes kjøreform var  vifteform og hver hund direkte festet til sleden.
Jegere i Sogom spente for hundene parvis med 8 –10 hunder. Trekkreim om halsen som går over ryggen. Dette ble innført av jegere som hadde lært det lengre nord.
I Sitjekurja omtales en ”håndslæde”. Her går trekkreimen langs buken med en spannstørrelse på 8 – 12 dyr. Hundene ble brukt til å frakte fisk, brensel og høy hjem. Jegere som hun møtte spendte hundene foran ei kjerre hvor båten ble fraktet på til elva.
I P-posten (3-99) fortelles det om en amerikansk forsker som var i Sibir tidlig på –60-tallet og observerte det vi vil kalle samojedhunder. Der blir det fortalt at de fleste hundene ble brukt som trekkhunder om vinteren. Dette var blant nenetserne som er kjent for sitt reinsdyrhold i dag. ( http://www.samoyed.org/yamalsams.html )
 
Nansen gir beretninger som er ganske like de vi har hørt. Sleden som framkomstmidlet,-  hunder eller reiner. De kunne gå 90 verst (gaml. russisk lengdeenhet 1066m. En samojedisk verst er 4 ganger så lang) uten foring. Selene over ryggen, men også under buken. Fire sammen foran. Flere bakover,- to og to.
Forskjellen på reindriftssamojedenenes hunder og de som ble brukt til kjøring var at de sistnevnte var større og kraftigere. Reindriftssamojedenes hunder er den tidligere nevnte waigatsch-typen. De blir omtalt som små lurvete hunder i størrelse med små grønlandshunder. På grunn av all pelsen var det stort sett bare poter å se. Dette forklarer han med at de var reingjeterhunder.

To av disse Waigatschtypene får følgende omtale. ”Svarta” er en liten hvit korthåret tispe med sorte tegninger – ingen som helst rase. Av figur ligner hun en sekk, som er avspisset bakover og ender med den gyselige halestump, som skinnbarlig ligner en lampepusser. Hodet ligner fullstendig sekkesnuten. Dog kommer ørene i tillegg, men de forbedrer ikke saken. Det venstre er lite og står rett opp. Det høire er stort og står rett ut. Når hun springer, hvilket ikke hender ofte, thi hun er gørrende doven, kaster hun benene rett ut til siden. ”Lasse” er omtrent av samme størrelse, sort med et par hvite tegninger og meget langhåret. Det er så vidt man kan se øynene inne i ragget, men det lille man ser uttrykker list og lurhet……., en fryktelig slagsbror. Skjønt lav – han ligner i form nøiaktig en avstumpet medisterpølse med 4 miniatyrben under – forstod han å anvende sine glimrende biteredskaper så vel, at han til slutt var en slags bas.
Sener forteller Nansen følgende;
    ”…..passerte vi gjennem en hundeleir, og min forbauselse var stor. Aldri har jeg sett finere dyr. De fleste var av den sedvanlige samojedtype, kritthvite med rett opstående ører. Men disse var uten overdrivelse en halv gang til så store. De var velstelte og velnærte og en sann fryd for øyet. Stakkars våre små venner om bord – de vi fikk på Waigatsch! Dette var en sikker og absolutt dødsdom over dem.”
En av tispene fikk valper og om valpene fortelles det følgende etter 2 måneder;
    ” …..alle kritthvite som foreldrene og har alle rasens beste merker . Ørene rett i været og en hårbekledning som nok vil beskytte dem en barsk vinternatt.”
Omtalen valpenes mor ”Marie” får forteller Nansen følgende:
”…. Efter sin siste sledetur skjønnere enn nogensinne. Den er hvit som sneen, og presterer en hurtighet i flukten, hvis make jeg aldri har sett hos nogen hund. ….. Hun ”Marie” er også kvikk som lynet, helt hvit, lang og slank. De 8 har altså godt å slekte på.
Nansen gir klar beskjed om forskjellen på de to samojedtypene han hadde i spannet.
”Et spann på 12. ……7 fra Dickson – alle gode sledehunder. 3 er fra Waigatsch. De er små, men ivrige i arbeidet.”
 
Tradisjonen for trekkhunden har lang historie i Sibir. Funksjonen har vært truet, men er tatt opp på nytt, men i enkelte områder har historien om trekkhunden vært ubrutt.
Tamhunden som husdyr i Sibir har vært til ”hjelp til å dra sleden.”
 
Jakthunden.
Forannevnte sitat er langt på vei sitatfusk. Innledningen til sitatet er som følgende. ”Tamhunden som husdyr er først og fremst brukt ved jakt, eller hjelpe til å dra sleder…” (Donner.)
Først og fremst jakthunder. Ut over det er kildene sparsomme med opplysninger. Kuoljok og Popov nevner hundene i forbindelse med gåsejakt og hvordan hundene jager gjessene inn i nettene som jegerne har satt opp.

Sukolova omtaler disse hundene på følgende måte:
” Samojedspisser. Liten, tett, langhåret kvit eller grå pels. Oppstående ører, ringlet hale. God luktesans. Sterke bein og hurtig. Gemyttelig og omgjengelig. Ikke forvent. Sover ute. Sørger selv for maten.”
Hver jeger hadde en eller to jakthunder.  Og pulken blir omtalt som håndredskap for jegeren. Da er det kanskje ikke rart å se bilder(Kuoljok. Fig. 8) hvor jeger og hund trekker sleden i lag.
 
Ved villreinjakta blir reinsdyra forfulgt av hunder iflg. Kuoljok.
Litteraturen jeg har tilgjengelig forteller svært lite om hundene som jakthunder, men den slår fast at hundene først og fremst er jakthunder. I overveiende grad er folkegruppene fangstmenn. Påstanden er av den grunn med stor sannsynlighet riktig.
 
Gjeterhunden.
Om gjeterhunden er det også relativt lite å finne. Forfattere som Sokolova og Popov nevner gjeterhundene. Sokolova nevner blant annet at gjeterhunden er et kjennetegn ved nenetisk reinsdyrhold. Det gjelder i særlig grad nenerne på Jamal. Hundene skal drive reinen og den skal vokte reinsdyra mot ulv. Når det i den svenske standarden står at samojeden er en vokterhund, velger jeg å tro at det er denne form for vokting det tenkes på.
 
Popov har en kort beskrivelse av hvordan hunden er bygd, hvordan den blir brukt og litt om hunden som familiehund.

Bruksområdet er kort fortalt å finne igjen bortkomne reinsdyr. Hundene samler flokken og de blir styrt av kommandorop fra gjeteren.

Den er avlet fram med korte bein. De blir omtalt som kvite arktiske hunder som ligner polarrev. I ”Tundraens folk” av Øystein Ravna er det bilde av en slik hund. ( s. 96)
 
Ngasanernes hunder hadde et meget godt ry på seg. Blant annet kjøpte både dolganer og nordyakuter hunder fra dem. Og de fikk en god pris for hundene.
Popov gir ikke belegg for påstanden om hundene som sengevarmere. Han kan fortelle at hundene alltid er bundet til en slede. Er de i teltet er de tjoret til rajene som ligger mot teltduken. Livet i teltet blir for øvrig illustrert med ei tegning med to tjorede hunder.

Valpene går alltid løse, men om natta blir de puttet i sekk for å ikke forstyrre folkets nattesøvn. Det følger med ei tegning som viser ei ngasankvinne som tømmer posen for valper om morgenen…..
I artikkelen i P-posten blir det også nevnt hunden som gjeterhund. De samarbeider med gjeterne og driver reinsdyra til bedre beiter. Om vinteren finner hundene bortkomne reinsdyr og vokter dem til gjeterne kommer. Hundene benytter bjeffing som et varslingssignal om at her er vi. Denne gjetingen (voktingen) kunne skje over flere dager. Hundene får karakteristikken som utholdene og besluttsomme. Her får vi for øvrig bekreftet påstanden om hundene som sengevarmere.
Ravna (2001) nevner at hundene kom inn i teltet om natta og la seg på folket. Hvorfor sier han ikke noe om.
 
Nyere skriftlige kilder har jeg ikke funnet om hundene. Men det kan henvises til noen nyere bilder. I ”All about the Samoyed” av Beryl & Geoff Grounds  gjengir et bilde av en nenetserfamilie  på Jamal i 1996 hvor det ligger en kvit hund i forgrunnen i bildet.
”Mitt russiske nord” av Øyvind Ravna har bilder fra nenetsernes familieliv. Dette er fra områdene rundt Narjan Mar og hundene er svært mørke. På s. 188 er det en bisquit hund som får meg til å tenke på samojeden. Litt revete i ansiktet.

I Martin Falklinds bok om ”Ørreten på tundraen” (s.179) er det et bilde av en drivkvit hund som har tilhold blant samene på Kolahalvøya.

Alle disse eksemplene viser en stor bredde i typene på populasjonen. Om det er våre samojeder er vel tvilsomt med den rasestandarden som vi går rundt med i bakhodet, men at de ligner, er helt klart.
Avslutningsvis om hundenes kulturelle bakgrunn vil jeg bare henvise til det som stod i P-posten tidligere i år (1-2001 ) om samojed- og ostjakhund.

Av eldre bilder kan det henvises spesielt til ”Roald Amundsens oppdagelsesreiser i bilder” s. 154. (Oslo 1988)
 
”Samojed- och Ostjakhundarne kunna hvardera delas i en större och en mindre typ med talrika öfvergångsformer; sammaledes Bjarmalandshunden. Som dragare, hvartill de äfven användas sommartiden vid älffärder i båt, anspännas de liksom Bjarmalandslaiken, vanligen i koppel om 3 till 6 framför hvarje släde.
 
Om Ostjakhunden och Samojedhunden; särdeles starka och härdiga som dragare - både Nansen och Wellman ha, bland andra, begagnat dem på sina ishafsfärder - modiga till oförvägenhet, och den förstnämnde i all synnerhet en utomordentligt god jakthund på dessa trakters snart sagdt allt jaktbara vildt.
 
Dessutom åligger det dessa tvenne mångsidiga hundar äfven att vakta och sammanhålla sina respektive ägares renhjordar.” (P-posten 1-2001)
 
Større og mindre typer. Dette blir bekreftet av Nansen da han var på sin ferd. Noe som er omtalt tidligere.
Gode jakthunder, gode trekkhunder som også voktet og holdt sammen reinsdyrflokkene. Beregovoy`s artikkel i P-posten konkluderte med følgende.
”På Jamal og så langt øst som Taymyr gjeter langhårede samojedhunder reinsdyr, jakter og trekker sleder fortsatt.” (s.15)

Sibir er ufattelig stort. Levekårene varierer på tundraen og i taigaen. Det gjør at folkenes krav til hundene varierer, noe som gjør at hundetypene varierer på bakgrunn av geografi og økonomi.
Men også hos urbefolkningen i Sibir – det burde være i deres interesse at samojedhundene blir tatt vare på, skjer det ei utvikling. Snøscooteren er et viktig bidragsyter til at hundene er blitt mindre. Men hundene er fortsatt en dyd av nødvendighet som sikkerhet i snøstormene og til å finne igjen bortkomne reinsdyr.
Min konklusjon så langt er at vi er forpliktet på tre tradisjoner om vi skal være tro mot rasen;
gode jakthunder, gode trekkhunder som også voktet og holdt sammen reinsdyrflokkene, m.a.o. gjeterhunden.
 
Hundenes opprinnelse er mangfoldig. Vi kjenner den som allroundhunden til daglig. Noen rister sikkert på hodet over en slik formastelig betegnelse. Spesialiserte hunder finner vi i samfunn som er klassedelt og spesialisert. Samojedens bakgrunn er mangfoldig. For samojeden blir betegnelsen allroundhund en hedersbetegnelse. De var brukshunder og hadde nær kontakt med folk og var preget på det.
 
Litteratur:
Soja Sokolova. På reje i Vest-Sibirien. Forlaget Progres. København 1987.
M. A. Castrèn. Nordiska Resor och Forskningar. Førsta bandet. Helsingfors 1870.
M. A. Castren. Nordiska Resor och Forskningar. Fjerde bandet. Helsingfors 1857.
Kai Donner. Sibirien. Folk och Forntid. Søderstrøm & Co Førlagsaktiebolag. Tammerfors 1933.
Pèter Hajdu. The Samoyed Peoples and Languages. Indiana University. Haag 1962.
Knud Rasmussen. Sibirien under zarmagt og sovjetstyre. Gyldendal. København
A. A. Popov. The Ngasan. The Material Culture of the Tavgi Samoyeds. Indiana University Publications. Haag 1966.
Fridtjof Nansen. Gjennom Sibir.
Kai Donner. Bland samojeder i Sibirien. Albert Bonniers Førlag. Stockholm 1918.
The Red Book of the Peoples of the Russian Empire. www.eki.ee/books/redbook.shtml
 
Aage O. Volden.